The Fox News primary

Normalt sett er Dick Morris en mann det definitivt ikke er bryet verdt å lytte til. Midt på 1990-tallet ble han en guru i politiske rådgiver-kretser - og ganske særlig i sitt eget hode - for den rollen han spilte i Bill Clintons gjenvalgskampanjen. Men akkurat som Hillary Clintons presidentkampanje i 2008 viste at ikke Clinton-administrasjonens rådgivere var gudbenådede tenkere - her tenker vi på Hillary sjefsstrateg og meningsmåler Mark Penn - har ettertiden også fart nokså ufint med Dick Morris. Hans vilje til å spille på både republikanske og demokratiske hester samtidig, og kanskje spesielt vilje til å strø om seg med de villeste teorier, har for lengst gjort til en mer ettertraktet vare på Fox News i den politiske konsulentbransjen. Senest noen uker før midtveisvalg i begynnelsen av november spådde Morris, via sin talerstol på Fox News, at republikanerne lå an til å vinne så mange som 90-100 nye seter i Representantenes Hus. Når alt liv ennå ikke er slått ut av Morris' konspiratoriske prognosemakeri, har det således tre årsaker: 1) Republikanerne vant tross alt 65 seter. og da framstår en vill gjetning på 100 mest som en kuriositet; 2) Morris var faktisk tilknyttet en del vinnende kandidater som konsulent; og 3) Han er tross alt bare en TV-kommentator.

Men uansett om Morris fundamentale mangel på seriøsitet burde gjøre ham uegnet til å være politisk kommentator; i dag har han faktisk slumpet til å si noe som gir mening. Riktignok i form av en analyse som smaker av smisk med sin egen arbeidsgiver, men for blinde høner må slike tilfeldige hensyn være tillatt. Saken er altså den at Dick Morris har uttalt at ting tyder på at den republikanske primærvalgkampen i 2011 og 2012 kan komme til å forandre karakter sammenlignet med de foregående. I tradisjonell primærvalgtenkning veien til seier i de viktige tidlige nominasjonsvalgene - i Iowa, New Hampshire og South Carolina - vært en kombinasjon av lokale kampanjer med tett kontakt mellom kandidater og velgere, og deltagelse i nasjonale debatter. Morris mener den politiske arenaen for republikanske kandidater er i ferd med å flytte seg fra en slik en-til-en-orientert valgkamp til en valgkamp som i større grad enn før foregår foran kameraene hos hans egen arbeidsgiver, Fox News.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i teorien. Den nylig avsluttede valgkampen ga mange eksempler på at republikanske kandidater bevisst valgte bort en bred mediestrategi med intervjuer og jakt på positiv dekning i mainstream-medier som NBC, CBS, New York Times og Washington Post, til fordel for en strategi hvor man hovedsakelig snakket med konservative medier, og da i særdeleshet Fox News. Etter at Rand Pauls senatskandidatur nesten gikk opp i flammer da han lot seg intervjue av den venstreorienterte talkshowvertinnen Rachel Maddow umiddelbart etter at han vant den republikanske nominasjonen, lærte Sharron Angle (Nevada) og Christine O'Donnell ganske raskt av erfaringen, og slo følge med Paul inn i det konservative ekkokammeret. Og i en republikansk primærvalgkamp gir det enda bedre mening: Hvorfor utsette deg selv for kritisk oppmerksomhet, når du istedet kan sitte bekvemt og svare på sympatisk vinklede spørsmål fra Fox News, med den bonuseffekt at det er den enkleste måten å nå flest mulig av de republikanerne som er mest sannsynlige primærvalgdeltagere?

Verken jeg eller Dick Morris sier at en slik mediestrategi kan erstatte tradisjonell velgerpleie, men den kan i det minste være med på å styre både hvem som blir toneangivende i valgkampen, hvordan valgkampen foregår, og hvilke saker som blir definert som de viktigste. Og selv om kandidatene må gå bredere ut etter hvert, så er det liten tvil om Fox News og lignende konservative medier vil sitte på stor definisjonsmakt iallfall fram til faktiske stemmer skal avlegges.

Men dette er ikke den eneste grunnen til at 2012-nominasjonen har fått klengenavnet the Fox News primary. Faktum er nemlig at minst fire sannsynlige presidentkandidater - tidligere visepresidentkandidat Sarah Palin, tidligere guvernør og 2008-kandidat Mike Huckabee, tidligere speaker i Representantenes Hus, Newt Gingrich, og tidligere senator Rick Santorum - er på lønningslista til Fox News, i en eller annen kapasitet. Santorum og Gingrich fungerer som kommentatorer, Sarah Palin har en særlig framstående kommentator-rolle, og Huckabee har sitt eget politiske talkshow. Fra sine posisjoner har alle disse republikanske kandidatene unike muligheter til å presentere sitt politiske syn til potensielle velgere, men uten den eventuelle belastning det ville være å faktisk ta ansvar for dem. Seerne vet at de er tidligere politikere, men kan ikke forventes å vurdere deres analyser som noe som i bunn og grunn er prøveballonger for et framtidig presidentkandidatur.

Det er ikke første gang man kommer opp i slike journalistisk-etiske grensetilfeller, selvsagt. I 2008 ble faktisk repriser av TV-serien Lov og orden stoppet, fordi skuespilleren Fred Thompson var kandidat til den republikanske presidentnominasjonen, og TV-serien kunne oppfattes som politisk gratisreklamer. Den slags slipper antagelig Fox News-republikanerne, men det gjør også at de har insentiver til å vente så lenge som mulig med å trekke seg fra Fox-jobbene for å bli kandidater.

Hele denne argumentasjonen bygger imidlertid på at Fox News vil behandle dem annerledes og tøffere hvis de ikke lenge er Fox-lønnede meningsmakere, men politiske kandidater. Det er selvfølgelig slett ikke sikkert. Særlig hvis det er Dick Morris som trer inn i deres sted.

Politico trenger Michael Bloomberg mer enn Bloomberg trenger Politico

Nettsiden Politico er en av de mest populære og toneangivende for politiske nyheter i Washington D.C., og selv om siden ofte publiserer i en takt som gjør at noen nyanser forsvinner, er den som regel troverdig. Likevel er en av dagens saker, om New York-borgermester Michael Bloombergs potensielle presidentplaner, et eksempel på Politico når det er på sitt aller verste. Bloomberg, en steinrik mediemagnat som tidligere ifjor høst ble valgt til en tredje periode som borgermester, har i mange år dyrket en rolle som en pragmatisk og kompetent politiker som er fordomsfri nok til å ta det beste fra begge sider, og som derfor har evnen til å samle velgere som ikke nødvendigvis ellers er på bølgelengde. For mange journalister og politiske analytikere som identifiserer seg med det politiske sentrum, og som dessuten lever av å produsere spaltemeter om at det amerikanerne egentlig lengter etter en som kan få slutt på polariseringen og samle nasjonen, har det derfor lenge vært en slags drøm at Bloomberg en dag skulle bestemme seg for å bruke en liten del av pengebingen sin på et uavhengig presidentkandidatur.

Og, selvsagt; når du har egoet til å be New York endre loven slik at du får anledning til å stille til borgermestervalg en tredje gang, har du det også i deg å se på deg selv som en potensiell president. For mange som aldri går til det steget å faktisk være kandidater, kan selve spekulasjonene om hvorvidt de kommer til å stille være egomassasje god nok - spør bare evige kanskje-kandidater som Mario Cuomo (D-NY), George Pataki (R-NY) eller Newt Gingrich (R-GA) - og ganske riktig; i 2008 erklærte Bloomberg at han var smigret over oppfordringen om å stille, samtidig som han ikke ville stille opp mot Barack Obama. Ritualet var på en måte utført.

Men med mellomvalget bak oss stunder det mot nytt presidentvalg, og for kanskje-kandidatene betyr det en ny runde med spekulasjoner, og/eller opptredener i mediene for å overbevise dem om at de også denne gangen er verdt å skrive at kandidaten vurderer å stille, selv om sannsynligheten for at det til slutt skjer er liten. For Bloomberg økte spekulasjonene etter hvert som han reiste rundt i landet under mellomvalgkampen og erklærte støtte til moderate kandidater i begge partier, fra demokratenes senatskandidat Joe Sestak i Pennsylvania, og til de to uavhengige eks-republikanerne Charlie Crist i Florida og Lincoln Chafee i Rhode Island. Kunne ikke det bety at Bloomberg så for seg en mulighet til å bygge seg en nasjonal profil som en udogmatisk moderat med presidentambisjoner, kanskje? Jo visst! Og kanskje særlig hos publikasjoner og nettsteder som hadde alt å tjene på å holde slike tolkningsmuligheter åpne.

Hvilket bringer oss tilbake til Politico, hvor Michael Bloomberg i dag i praktisk stengte døra for et uavhengig presidentkandidatur i 2012, ved å si at han ikke så noen mulighet for at en slik kandidat kunne bli valgt, slik valgsystemet fungerer i dag. Men denne vinklingen, som ville innebære slutten på interessevekkende spekulasjonsartikler, var åpenbart ikke tilfredsstillende for Politico, som på tross av Bloombergs klare signaler om det motsatte, fortsatte å insistere - i en teaser på hovedsiden sin - på at uttalelsen bare "may be a sign that he's leaning against an independent bid on his own". Sitronen skal presses helt tom.

I teorien kan det selvfølgelig tenkes at Bloomberg kan interessert i å være presidentkandidat i 2012 selv om han vet at han ikke har sjanse til å vinne. Ross Perot stilte tross alt opp to ganger, i 1992 og 1996, selv om han havnet langt bak de to hovedkandidatene. Men hvis det finnes tredjekandidater som stiller mer eller mindre utelukkende for å få oppmerksomhet omkring en spesiell sak, bruker de vanligvis å ha en profil som er mye mer entydig enn Bloombergs. Perot var ênsaksaktivist på budsjettunderskuddets vegne, og George Wallace gikk til valg på fortsatt segregering i 1968. Bloombergs budskap - i beste fall en variasjon over komikeren Jon Stewarts appell til velgernes sunne fornuft - er knappest like konkret som politisk samlingspunkt.

I tillegg bør 2010-valgkampen i noen grad ha fungert som en advarsel for Bloomberg, dersom han stadig så en president i sitt eget speilbilde hver morgen. Velgerne er kanskje frustrerte over de konsesjonene de etablerte partiene må gi til sine respektive særinteresser, men de er i mange tilfeller like skeptiske til kandidater som blir oppfattet som at de forsøker å kjøpe seg til et embete, uansett hvor mye deres personlige rikdom gjør dem økonomisk uavhengige av særinteresser. Som Washington Posts Aaron Blake har understreket, er det ting som tyder på at den ekstravagante pengebruken til hovedsakelig selvfinansierte kandidater som Californias guvernørkandidat Meg Whitman (R) og senatskandidat Linda McMahon (R) i Connecticut etter en stund begynte å virke mot sin hensikt. Ja, pengene ga dem muligheten til å nå igjennom med et budskap om hvem de var, istedenfor at de ble definert av sine motstandere, men utover et visst punkt kan det virke som om velgerne syntes det ble for mye av det gode. Det skal selvsagt ikke utelukkes at Whitman og McMahon begge var uperfekte kandidater, men pengebruken trenger ikke nødvendigvis å ha hjulpet dem.

Hvis Bloomberg trengte ytterligere argumenter for hvorfor et uavhengig, selvfinansiert kandidatur har små vinnersjanse, hadde han forsøkt ikke behøvd å se lenger tilbake enn sin egen borgermesterkampanje fra 2009. Bloomberg brukte romslige ett hundre millioner dollar på en kampanje hvor han var antatt å bare kunne spasere til seier. Slik skulle det ikke gå. Pengebruken, i kombinasjon med at han som nevnt måtte få delstatsforsamlingen til å endre valgloven for å gi ham lov til å stille til en periode, gjorde at mange newyorkere ville registrere sin stemme som en protest mot Bloombergs såkalte maktarroganse, og han endte opp med å slå demokratiske motkandidat med forbausende beskjedne seks prosentpoengs margin. Ikke all verdens mandat å bygge en presidentkampanje på, kan man si.

Velgernes hukommelse er naturligvis kort, og newyorkerne er ikke nødvendigvis representative for nasjonen som helhet. Men for Bloomberg personlig er jeg glad for at han nå ha lagt forfengelighetsprosjektet Bloomberg 2012 dødt. I siste ende er det trolig bare Politico og andre Washington-medier som taper på den avgjørelsen.