"The Perks of Being a Wallflower" blir høstens vakreste film

Jeg har skrevet andre steder om hvorfor jeg gleder meg så voldsomt til den forestående lanseringen av Stephen Chboskys film The Perks of Wallflower, og akter derfor bare å gi kortversjonen her. Romanen filmen er basert, for øvrig også skrevet av Chbosky, føles som en slags mindre ambisiøs Redderen i rugen for dagens ungdom. Aldeles kort handler det om et naivt utskudd som gjennom sin forsiktige sjarm kommer i kontakt med et noe eldre vennepar som sakte men sikkert får ham ut av skallet sitt, og lokker ut en innsikt som det til sjuende og sist er usikkert om tjener til noe godt for noen av de involverte. Men min entusiasme skyldes ikke bare den velskrevne og sitatvennlige romanen, eller trailerens lovnader om en film som målbærer originalverkets inderlighet på en god måte.

Skjer det endelig for Jesse McCartney?

Jesse McCartney er formodentlig fremdeles mest kjent for å ha skrevet hitlåta Bleeding Love for Leona Lewis. Dernest kan noen kanskje huske ham som den foreldreløse surfertenåringen Bradin Westerley i den florlette dramaserien Summerland, som fikk primetime-eksponering på TV2 en sommer midt på 2000-tallet. Men selv vil han helst være kjent som sanger og låtskriver, og jeg vedstår meg uten snev av ironi at jeg oppriktig trodde han kom til å få et solid gjennombrudd med tredjealbumet Departure (2008), en oppfølger til Beautiful Soul (2004) og Right Where You Want Me (2006). Albumet inneholdt plausible hits som den fortreffelige dansegulvflørten How Do You Sleep og singlene Leavin' og It's Over, men på tross av et lydbilde tilnærmet som skapt for å profittere på den boyband-kulheten Justin Timberlake banet vei for Justified (2003) og FutureSex/LoveSounds (2006, uten sammenligning for øvrig), uteble den helt store suksessen. Noe vil kanskje hevde at det var nettopp derfor.

Den evige toer?

Dagen idag tilhører Paul Ryan, kongressmedlemmet fra Wisconsin som ble utpekt til Mitt Romneys visepresidentkandidat til høstens valg. Men noen bør også sende noen tanker til Tim Pawlenty, tidligere presidentkandidat og guvernør i Minnesota, som for andre gang på rad hang med helt til utslagsrunden før han ble vraket. Pawlenty har gjort alt riktig etter at han avsluttet sin mislykkede presidentkampanje for ganske nøyaktig ett år siden. Han har kastet seg med liv og lyst inn i rollen som talsperson for Romney-kampanjen, og han avsto fra første stund fra å uttrykke skuffelse eller bitterhet.

Det ser, beundringsverdig nok, ut til å være reaksjonsmønsteret også idag, når han skal håndtere sin nyvunne status som republikanernes evige nummer to i kampen for å bli nummer to. Ifølge NBC News var han upåklagelig on message til morgenen, da han ble bedt om å kommentere sine egne følelser. Politico antyder at han er blitt forespeilet en rolle i Romney-land som plaster på såret. Jeg har ingen anelse om hvilken posisjon det i tilfelle kunne være snakk om, men det virker i og for seg som en rimelig kompensasjon. Dersom Reince Priebus (R-Wisconsin) skulle ønske å gå av som leder for Republican National Committee, er det også mulig å se for seg at han overtar som en nasjonal talsperson. Om T-Paw enda ikke har ikke har en magnetisk fjernsynskarisma har han iallfall god trening i å snakke i soundbites foran kamera.

Samtidig klarer jeg ikke å forestille meg at ikke Pawlenty er i det minste en liten smule skuffet idag. Å bli vraket to ganger er nødt til å gjøre vondt. Men det betyr i det minste at vi slipper å høre mer om hans påståtte appell til såkalte Sam's Club Republicans.