Skjer det endelig for Jesse McCartney?

Jesse McCartney er formodentlig fremdeles mest kjent for å ha skrevet hitlåta Bleeding Love for Leona Lewis. Dernest kan noen kanskje huske ham som den foreldreløse surfertenåringen Bradin Westerley i den florlette dramaserien Summerland, som fikk primetime-eksponering på TV2 en sommer midt på 2000-tallet. Men selv vil han helst være kjent som sanger og låtskriver, og jeg vedstår meg uten snev av ironi at jeg oppriktig trodde han kom til å få et solid gjennombrudd med tredjealbumet Departure (2008), en oppfølger til Beautiful Soul (2004) og Right Where You Want Me (2006). Albumet inneholdt plausible hits som den fortreffelige dansegulvflørten How Do You Sleep og singlene Leavin' og It's Over, men på tross av et lydbilde tilnærmet som skapt for å profittere på den boyband-kulheten Justin Timberlake banet vei for Justified (2003) og FutureSex/LoveSounds (2006, uten sammenligning for øvrig), uteble den helt store suksessen. Noe vil kanskje hevde at det var nettopp derfor.


Uansett, jeg elsket det, og har bevart både håpet og troen på at store ting kunne være i vente for mannen fansen kaller Jesse Mac helt siden da. Men fire år er en hel evighet i popverdenen, hvor ungdomsidolene har en omløpshastighet på kanskje maksimalt et halvt år hver. Siden McCartneys siste fullengder-framstøt har vi sett så vel Miley Cyrus og Jonas Brothers, som Katy Perry, One Direction, Justin Bieber og Carly Ray Jepsen løpe fremst i toget av hjertesmeltere og øyeblikks-girl power-idoler, så det er litt av et felt Jesse skal kjempe med hvis han vil tilbake i gamet.

Og det vil han, hvis vi skal tro uttalelser han nylig kom med til Entertainment Tonight. Her varslet han at han forhåpentligvis kan slippe nytt materiale i løpet av året, samtidig som han kastet inn et godt ord for sin nyeste film. Men fansen har lært seg å ta slike erklæringer med en klype salt. Siden lansering av den utvidede Departure Recharged (2009) har det ikke manglet på lovnader om at det snart var klart for et nytt album. På tross av at førstesingelen Shake ble sluppet i 2010, lot albumet imidlertid vente på seg. Flere utsettelser i 2011 ledet til slutt til en erklæring om at 2012 var det magiske året. Her har han altså stadig noen måneder på seg, men jeg har ikke fått klarhet i om materialet som visstnok er på trappene er et helt album, og om det i tilfelle er snakk om Have It All, albumet som har ligget så lenge i limbo. Ifølge Jesses Wikipedia-artikkel har omrokeringer i ledelsen for plateselskapet Hollywood Records mye av skylda for forsinkelsene.

Jeg trakk tidligere sammenligninger til ungdomsidoler Jesse kan tenkes å måtte konkurrere med. Men det er antagelig vel så sannsynlig at McCartney, som nå er blitt 25 år gammel, vil sikte seg inn på et litt modnere publikum (en ambisjon har i og for seg deler med opptil flere sine nevnte yngre kolleger; enkelt hørbart for eksempel på de siste platene til Miley Cyrus og Justin Bieber, eller soloplata til Nick Jonas.) Departure var allerede et skritt i den retningen, og jeg er ikke den som klager dersom har tar ytterligere noen steg dithen.

Det viktigste nå er at han faktisk leverer nytt materiale. Fire år er en evighet i denne bransjen, og jeg er fristet til å sitere Billy Joel: "I won't be here in another year if I don't stay on the charts".

Til arbeidet!