Haga trekker seg

Partileiarskiftet i Senterpartiet skjer før tida, og Jens Stoltenberg må finne den raud-grøne regjeringas tredje olje- og energiminister. Åslaug Haga gav på ein pressekonferanse idag melding om at ho trekkjer seg frå båe verva, etter ei medie- og helsemessig påkjenning utanom det vanlege, knytt til dei siste vekenes avsløringar om mogleg rot i samband med nokre byggjesaker. Med denne avgjerda har regjeringa og Senterpartiet mist ein av sine mest profilerte statsrådar, og ein av ubestridde arkitektane bak det raud-grøne samarbeidsprosjektet. Det er synd, men Haga understrekar at korkje hennar eller partiets tru på regjeringssamarbeidet er svekt.

Eg skal ikkje gå i detaljar om kva eg meiner om sakene som førde ti mediestormen som tok dro Haga med seg, men lat meg seie følgjande: Sjølv om eg aksepterer at politikarar skal haldast til ein streng standard, så må det vere mogleg å la folk få høve til å forklare seg, etter at dei har kome attende frå ei sjukemelding. Både presse og opposisjon (her tenkjer eg særskilt på Høgres elles anstendige Per-Kristian Foss må ta sin del av skulda for at Haga konkluderte med at ho måtte setje helsa først. Om Haga har gjort ting som krev ytterlegare oppklaring, burde dette kunna vente til ho var i stand til å forsvare seg. Slik prosessen no arta seg, var ein sjukemeld olje- og energiminister nærast forsvarslaus. Men denne sortien skal ikkje få overskugge at Åslaug Haga var ein essensiell del av det raud-grøne prosjektet.

Fordi ho lukkast kan det sikkert vere lett å gløyme, men vi skal ikkje undervurdere kor mykje arbeid som låg bak når Senterpartiet gjekk til val på regjeringssamarbeid med dei gamle fiendane Arbeidarpartiet og SV i 2005. Torbjørn Berntsen har på biletleg vis synt fram kulturskilnadene mellom Arbeidarpartiet og Senterpartiet, men ingen skal tvile på at mange var mistenksame også motsett veg. Haga står i gjeld til Anne Enger, som braut ut av regjeringssamarbeid med Høgre i 1990, og til Odd Roger Enoksen, som var den første til å lufte regjeringssamarbeid med Arbeidarpartiet og nesten blei kasta på det, men det viktigaste arbeidet gjorde ho sjølv. Ho betra Senterpartiets tilhøve til fagrørsla (særleg Fagforbundet), og plasserte partiet som ein hard kritikar av både Irak-krigen og Bondevik-regjeringas privatiseringspolitikk. Båe desse stilskifta (Senterpartiet var alltid vore prega av transatlantisk lojalitet og innanrikspolitisk varsemd) skjerpte den politiske profilen, og gjorde spranget mindre vanskeleg.

Det same har ho i det store og heile bidradd med i regjering. Senterpartiet gjorde ein smart valkamp i 2005, som gav dei sakseigarskap til to saker, samferdsle og kommuneøkonomi, som alle dei tre raud-grøne partia var samde om, men som Senterpartiet kunne innkassere den politiske gevinsten for. Som kommunal- og regionalminister kunne ho drysse fleirfaldige milliardar ned over sveltefora kommunar, og oppfølgjinga av Nasjonal Transportplan kan også skrivast på Senterpartiets merittliste. Dette var saker som det var praktisk umogleg (og uønskjeleg) for statsministeren å ikkje innfri, og dermed fekk Senterpartiet nokre enkle vinnarsaker, som om ikkje anna kunne brukast til å halde grasrota i partiet nøgd. Her kjem også ein annan kulturskilnad mellom regjeringspartia til syne. SV har samla sett hatt vel så mykje å juble for i denne regjeringa som Senterpartiet, men det er berre det siste åra at SV har bevega seg vekk frå sin tendens til å dyrke nederlaga istaden for sigrane. Frå Senterpartiet var det lenge heilt stilt.

Imidlertid skal det innrømmast at dei siste dryge seks månadene har vore slitsame for oss som stør denne regjeringa, og det er hovudsakeleg Senterpartiet si skuld. Denne våren har innebore ei lang rad saker som syner at regjeringa forandrar Noreg til det betre kvar einaste dag (antidiskrimineringslova, ekteskapslova, trygdeoppgjeret, klimaforliket osb.), men det er ikkje nødvendigvis det inntrykket veljarane sit att med. Det har ikkje gått mange dagane mellom kvar gong opne eller løynde Sp-kjelder har truga med regjeringskrise, dersom partiet ikkje fekk vilja si. Det galdt vernespørsmålet i Trillemarka, jordbruksoppgjeret og kommuneøkonomiproposisjonen. Media har snakka med kjelder i Arbeidarpartiet og SV som meiner at Åslaug Haga har blitt ein tøffare forhandlar som har blitt meir oppteken av å setje Senterpartiets interesser først, etter at ho gav melding om at ho ikkje ønskte attval som partileiar og stortingsrepresentant. Regjeringa klarte å arbeide seg fram til akseptable kompromiss i alle desse sakene, men berre fordi Haga visste å balansere mellom å utnytte partiets smertegrense og å ta i vare det kritisk viktige (og gode) samarbeidstilhøve med Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. Samstundes kan ein sjølvsagt undre seg over at media tilsynelatande handsamar slike jamlege ultimatum (og tilmed Ola Borten Moes jamlege flørting med sentrumsalternativet) som eit naturleg og profesjonelt utslag av maktpolitikk, medan SVs freistnader på det same blir framstilt som illojale og umogne.

Om den nye og hardare tonen frå forhandlaren Haga har handla om å byggje seg eit ettermæle som strateg og partileiar, så har det også tydd at ho har blitt gradvis mindre synleg som olje- og energiminister. Ho gjekk umiddelbart høgt på banen og utropte seg sjølv til regjeringas viktigaste klimastatsråd, men det vil vere delte meiningar om kor mykje ho har levert på dette feltet. Klimaforliket i Stortinget er sjølvsagt ei god byrjing, men miljørørsla vil halde fram at den pågåande striden om seismikkskyting i Lofoten er ein lakmustest på miljø som Haga no ikkje får sjansen til å bestå. Etterfølgjaren får ein vanskeleg sak i fanget, når regjeringa atter skal gjere opp om tilhøvet mellom olje- og verneinteresser i Nord-Norge. Det er likevel grunn til å rose Haga for å ha utvida tenkinga om korleis oljepolitikk skal diskuterast i Noreg.

Denne saka blir imidlertid ikkje berre avgjort av ein ny statsråd, men også under ein ny Sp-leiar. Då Haga offentleggjorde at ho ikkje ville ha attval på partiets neste landsmøte, var kommentatorklassen skjønt samde om at Liv Signe Navarsete var det einaste namnet som kandidat til å ta over. Alle, bortsett frå to: Både Dagsavisens Arne Strand og VGs Olav Versto heldt fram Navarsete som favoritt, men dei ville samstundes ikkje utelukke nestleiar Lars Peder Brekk. No er Brekk konstituert som partileiar, i påvente av at landsstyret avgjer kvar vegen skal gå vidare. Om dei bestemmer seg for å kalle inn til eit ekstraordinært landsmøte for å finne Hagas etterfølgjar allereie til hausten, er det ingen tvil om at Navarsete er favoritt, fordi det er ei utbreidd oppfatning at ho er den einaste kandidaten. Men dersom landsstyret istaden bestemmer seg for å la Brekk vere konstituert partileiar heilt fram til det ordinære landsmøtet neste vår, kan stoda vere ein annan. Dersom Brekk drøymte om ein sjanse til å utfordre Navarsete, er dette den sjansen han får. I mars neste år vil han eventuelt ha fungert som leiar i åtte månader, og då vil han også ha fått tid til å prove at han er vaksen for oppgåva. Då vil det dessutan vere han, og ikkje Navarsete, som må overkøyrast dersom ein skal skifte partileiar. Lat meg likevel understreke at sjølv om eg ikkje veit korkje kva Lars Peder Brekke eller Senterpartiets landsstyre tenkjer om denne saka, så føler eg på meg at den løyser seg ganske raskt, og at Navarsete til slutt blir vald.

Uansett skal det også bli interessant å sjå korleis opposisjonen ter seg dei neste dagane. På den eine sida skal dei fylle opposisjonens plikt, altså å automatisk hevde at dette tyder at regjeringa er svekt, og at Jens Stoltenberg er ein dårleg leiar. Men på den andre sida må dei vakte seg litt for å ta for hardt i, ettersom dei sjølve ikkje er heilt uskuldsreine når det gjeld det mediepresset som til slutt sleit ut Haga. Såleis er eg litt overraska over dei første reaksjonane frå KrF-leiar Dagfinn Høybråten og Venstres Odd Einar Dørum. Den tidlegare Venstre-leiaren meiner at avgjerda var uungåelege, og ville tydelegvis ikkje ha gjeve sin tidlegare regjeringskollega tid til å forklare seg sjølv, medan Høybråten meiner dette kan få konsekvensar for neste stortingsval. Om han med det meiner at Haga har gjort ein så god jobb at ho blir vanskeleg å erstatte, har han ein vag måte å seie det på.

Men dersom det var det han meinte vil eg seie med samd med han. Åslaug Haga har vore ein viktig ressurs for denne regjeringa, og ein stoly forsvarar av det raudgrønne prosjektet, som ho på pressekonferansen kalla sitt hjartebarn. Regjeringas arbeid går vidare utan henne, og det skal finnast ein etterfølgjar. Men ho skal ha sin fortente del av æra for at vi i det heile har kome så langt.

No vonar vi i første rekkje at ho blir friskt, og deretter at ho kan gå attende i jobben som stortingsrepresentant.

Gore støtter Obama

Undertegnede, momentukraten som før eller senere bør sette seg ned og lage en liste over sine egne feilaktige spådommer og opphetede overdrivelser, skal kanskje ikke være den første til å felle bastante dommer over noen som lar seg rive med. Men likevel blir jeg slått av forundring over at pressen gir så mye oppmerksomhet til tidligere visepresident Al Gore, som igår kom ut med sin offisielle støtte til Demokratenes presidentkandidat. Den samme bransjen som stadig unnskylder sin manglende evne til å rapportere saker av virkelig betydning og verdi fordi de ikke har den rette nyhetsmessige verdien, tapetserer nå altså internett- og avissider med stoff om denne helt, helt, helt forventede anbefalingen.

Men hvorfor? Er det fordi de tror at det finnes en stor mengde usikre velgere med dyp respekt for Al Gore, men skepsis til Obama, som nå kommer til å bestemme seg for at partiets kandidat er verdt stemmen deres likevel? Jeg håper det ligger noe mer bak. Man strides fremdeles om hvilken påvirkning slike offentlige anbefalinger faktisk har, men de fleste ser ut til å konkludere med at den er ganske liten. Hvis den er viktig, så er det gjerne i vel så stor grad fordi den generer positiv medieoppmerksomhet, og/eller tar oppmerksomheten bort fra saker som ikke er like fordelaktige for kandidaten. Vi så et klassisk eksempel på dette da tidligere visepresidentkandidat John Edwards kom ut med sin støtte til Obama dagen etter at Illinois-senatoren hadde blitt fullstendig knust av Hillary Clinton i primærvalget i West Virginia. Men Gore og Edwards skiller lag på ett punkt, som bare sørger for å gjøre Gores støtte enda mindre politisk interessant. Edwards ga sitt besyv med mens primærvalgkampen ennå pågikk; Gore ventet til to uker etter at Obama hadde sikret nominasjonen. Ikke akkurat a profile in courage skriver Los Angeles Times, med henvisning til John F. Kennedy klassiske bok om mennesker han beundret.

Dersom Gore hadde ønsket å påvirke utfallet av nominasjonen, kunne han ha kommet med denne erklæringen for lenge siden, mens det ennå var usikkerhet. Gore er stadig en viktig establishmentfigur i partiet, og dersom Gore, for eksempel sammen med tidligere president Jimmy Carter, som erklærte sin støtte på primærvalgkampens avslutningsdag, ha gått ut med felles støtte mens det ennå var usikkert hvem som ville vinne nominasjonen. En Carter/Gore endorsement i februar/mars, mens Clinton slet med å bryte Obamas seiersrekke, kunne sendt et tidlig og tydelig signal om at partieliten så hvilken vei det bar. Heller ikke da ville det handlet så mye om velgerne, som det ville handlet om hans påvirkningskraft overfor superdelegatene. Forskjellen nå er at ingen av delene betyr noe lenger.

Den eneste måten man kan få noe ut av Gores støtteerklæring på, er ved å behandle den mer som indremedisin enn som nyheter. Gore er en elder statesman i partiet, og det er fremdeles mange som lytter til hva han mener (kortslutning skjer først hvis man kopler disse menneskene sammen med den jevne velger), og således kan signalet leses som et forsøk på å samle partiet. Dette forutsetter imidlertid at Gore på et tidligere tidspunkt, og det er det svært få som regner som sannsynlig. Hillary og Gore kjempet begge to om å få være Bill Clintons mest betrodde medstrateg, og det at Gore ofte kom ut som taper, sammenholdt med at Clinton-arven kanskje kan tilskrives noe av skylden for Gores eget nederlag, tilsier at forholdet dem imellom ikke er veldig godt. Da er det mer saft i argumentet om at Gores endorsement kan mobilisere mange av dem som lenge håpet at Gores selv ville bruke Oscaren og Nobelprisen som utskytningsrampe for sin egen presidentkampanje. På den liberale grasrota i partiet er Gore nesten like populær som Clinton og Obama, og energien som er knyttet til hans person kan være god å ha med seg. Men igjen forutsetter dette at Gores anbefaling på en eller annen måte vil være avgjørende for at disse aktivistene nå mobiliserer for Obama. Det er heller ikke spesielt sannsynlig, ettersom partitilhørigheten har en tendens til å stikke dypere jo mer involvert man er i den politiske prosessen.

Så hva står vi igjen med? Pengene, selvfølgelig. Gores standing i partiet gjør ham til en ettertraktet taler og en effektiv pengeinnsamler og valgkampmedarbeider. Uansett om Barack Obama selv er den mest velfinansierte kandidaten i manns mine, skader det aldri å ha enda flere ressurspersoner på laget. Obama øyner en viss mulighet for at han selv kan stå utenfor det offentlige valgkampfinansieringsregimet mens McCain tvinges til rasjonering og begrensning på pengebruk, og da kan det åpne seg en mulighet til simpelthen å kjøpe McCain i senk. Partiets beste pengeinnsamlere kan sørge for at pengebingen til Obama er så full at han kan gå bredt ut med reklame i alle tenkelige svingstater, noe som så vil tvinge McCain til å bruke penger på å forhindre nederlag i stater som han i utgangspunktet er ventet å vinne. Noe av det samme skjedde med Bob Dole mot Bill Clinton i 1996, men da innenfor det offentlige valgkampfinansieringssystemet. Clinton hadde ingen motkandidat, og kunne derfor bruke pengene i primærvalgkampen til å oversvømme landet med positive budskaper om seg selv, og tilsvarende negative om republikanerne. Dole vant på sin side nominasjonen etter å ha brukt nesten alle sine tilgjengelige valgkampmidler i en tidlig fase, noe som gjorde at kampanjen hans var både blakk og i praktisk ute av stand til å svare når Clinton satte inn det kommersielle støtet. Oppfatningen av Dole og partiet hans ble skapt av Clinton, og Dole klarte aldri å reise seg igjen.

Men du forstår sikkert at også dette er en en meget indirekte positiv bieffekt av Gores støtteerklæring. Det viktigste er derfor ikke at Al Gore støtter Barack Obama, men at mediene behandler dette som en nyhet. Det flytter oppmerksomheten fra Obama visepresidentundersøkelsesteam, eller andre mer eller mindre betydningsløse historier, og over til at en respekt person mener Obama vil bli en bra president. Det er kanskje det eneste Obama kan forlange, enn så lenge Gore valgte å følge i Edwards' fotspor, etter strømmen, istedet for å følge John Kerry når han tok en reell politisk risiko (og tapte) for noen måneder siden. Men sin støtte til Obama har de tapende presidentkandidater til felles - endelig.

'A third Bush term'

På mange måter er John McCain en utypisk republikaner. Han har et glødende engasjement for handling i klimaspørsmålet, har tatt imot verbal og politisk juling for sin liberale holdning til innvandring, og han har kjempet fram en valgkampfinansieringslov som i alle fall i prinsippet begrenser de sterke økonomiske interessenes innflytelse. Alt dette er beundringsverdig, og kan få mange en demokrat til i det minste å mene at USA ikke vil komme dårlig ut av det, uansett hvem av McCain og Barack Obama som vinner høstens presidentvalg. Men det bør ikke bli avgjørende. Alle disse verdiene vil også gjenspeiles i en Obama-administrasjon. Valgkampen bør stå om forskjellene mellom dem. De siste ukene har blant annet vist at McCain og Obama har grunnleggende forskjellig forståelse av de mest fundamentale verdiene landet deres er bygget på.

Det tydeligste, og mest urovekkende, eksempelet, kom da amerikansk høyesterett før helga avgjorde, med fem (John Paul Stevens, Anthony Kennedy, David Souter, Ruth Bader Ginsburg, Stephen Breyer) mot fire (John Roberts, Antonin Scalia, Clarence Thomas, Sam Alito) at også terrormistenkte på Guantanamo Bay har rett til en åpen rettssak i tråd med de rettsstandarder som tilbys alle andre.. Implisitt i dette ligger at høyesterett underkjenner den juridiske prosessen i de militærtribunalene som Bush-administrasjonen fikk etablert for å omgå den amerikanske grunnlovens påbud om at tiltalte skal ha rett til å føre forsvar for seg selv, og innsyn i dokumenter som kan ha betydning for utfallet av saken.

En kunne kanskje håpe at McCain, som til hans ubestridte ære har vært en sterk pådriver for å forby torturlignende forhørsmetoder både på Guantanamo og ellers, ville anse denne dommen som en naturlig videreføring av denne kampen. Retten til habeas corpus har en like lang i historie i amerikansk rett som forbudet mot cruel and unusual punishment. Men, nei. McCain la seg raskt inn på linje bak den presidenten han for alle praktiske formål er nødt til å distansere seg fra, og hentet fram storslegga. Han sa seg enig med høyesterettens mindretall i at dommen ville gjøre det vanskeligere for USA å beskytte seg mot terrorisme, og kalte den endog for en av de verste dommene som er avsagt i amerikansk historie. Hans nære venn og senatskollega Lindsey Graham spådde på sin side at dette ville utløse en flodbølge av søksmål, og åpnet for å foreslå et grunnlovstillegg som snevrer inn tilgangen på habeas corpus. Skremmende nok vil heller ikke McCain umiddelbart avvise et slikt steg.

Kontrasten til Obamas reaksjon er slående. Illinois-senatoren hyllet dommen som et første på veien tilbake til en nasjon som er basert på rettsstatens prinsipper. Han understreket flere ganger at den oppsatte motsetningen mellom kampen mot terrorisme og en rettferdig og gjennomsiktig rettsprosess er oppkonstruert, og at juridiske krumspring for å begrense habeus corpus er farlig, fordi det kan lede til en prosess hvor den ikke nyter den samme autoritet også i saker som involverer vanlige amerikanere.

Blant annet derfor er det ikke vanskelig å se for seg at dette kan bli en av de underliggende temaene i den forestående vfølealgkampen. Obama vet at å gå til valg på å bevare rettigheter for terrortiltalte neppe er en vinner i seg selv, men det kan oppildne den demokratiske grasrota, samtidig som han kan framstille det som et spørsmål om hvorvidt folk er fornøyde med McCains oppskrift på fire nye år med Bush-linja. Klarer Obama å knyte habeas sammen med ulovlig overvåkning og den stadig utvidede presidentmakten som Bush har stått for, og som McCain tilsynelatende vil gjøre lite for å begrense, vil det i tillegg styrke hans overbyggende budskap om at Washington trenger en forandring som innsideren McCain verken kan eller vil tilby.

Utfordringen ligger i at McCain ser ut til å se et like stort potensiale i å mobilisere sitt partis konservative grunnfjell i denne saken. McCain har kanskje vært en torn i øye når det gjelder Guantanamo tidligere, men han vet samtidig at en valgkamp som dreier seg om sikkerhetsspørsmål og utenrikspoliikk er hans eneste gode mulighet til å vinne. McCain vil hamre herfra til november på at Obama ikke har forstått at verden har forandret seg etter 11. september 2001, og spørre hvorfor velgerne da skal lytte til de andre delene av forandringsbudskapet hans. Selv om denne saken ikke nødvendigvis passer inn i McCains prisme om juridisk aktivisme er det heller ingen tvil om at både McCain og Obama ser store muligheter i å gjøre presidentens rett til å utnevne høyesteretssdommere til en valgkampsak. McCain vet at det er betydelig skepsis til hans sosialkonservative sider på den republikanske grasrota, men ettersom også sikkerhetspolitikken nå er et brennhet tema i så henseende, kan noe av skepsisen fordunste. Likevel satser Obama på at demokratiske velgere frykt for at dommere utnevnt av McCain kan overprøve retten til abort, kombinert med redsel for en ytterligere uthuling av de borgerlige friheter, kan virke mobiliserende.

Uansett bør McCains respons på høyesterettsdommen, og særlig hvis den blir sett i sammenheng med McCains blåstempling av Bushs grådige makttildragelse i spørsmål om for eksempel overvåkning og fangebehandling, medføre en mer kritisk holdning fra både velgere og en nokså servil presse. Barack Obama er nå den eneste kandidaten som ønsker å kombinere nasjonens historiske rettsstatlige forankring med en politikk som øker USAs anseelse og moralske autoritet ellers i verden.

Ekteskapsloven og den borgerlige sammenhengskraften

Det er på sin plass å gratulere Norge med å ha fått en oppdatert ekteskapslov, som verdsetter homofilt samvær på lik linje med heterofilt, og som samtidig anerkjenner at homofile og lesbiske har like gode forutsetninger for å gi barn kjærlighet og omsorg som det heterofamilien kan gjøre. Det har vært en lang kamp, og mange sårende karakteristikker har vært kastet rundt, men den er nå kronet med seier. Onsdag 11. juni går inn i den stolte norske likestillingshistorien.

Motstanderne av lovendringene har tunge dager. La meg først erklære at jeg har full respekt for dem som har kommet fram til et annet standpunkt, og som har argumentert med utgangspunkt i sak og personlig overbevisning og/eller tro, men uten å henfalle til retorikk eller argumenter som kan virke sårende eller stigmatiserende. Særlig skal det gis ros til mange av Senterpartiets stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, som har flagget sin uenighet på en nøktern og respektfull måte, og som derfor ikke har bidratt til unødvendig vondt blod verken mellom personer eller partier. Denne linja ble framforhandlet allerede på Soria Moria, men ryddigheten i gjennomføringen av den tjener uansett Senterpartiet til ære.

Dessverre har ikke alle debattanter vært like respektfulle. De mer aggressive motstanderne av loven har riktignok forsøkt å være taktisk kloke, men særlig saklig er det ikke alltid de har vært. Det omreisende enmannsshowet Øyvind Benestad fra MorFarnBarn har ustanselig understreket at han ikke har noe imot homofile, og også hans organisasjon har lagt større vekt på spørsmålene oom adopsjonsmuligheter og kunstig befruktning enn på selve endringen i ekteskapsloven. Dette har gitt dem en viss tyngde, fordi skepsisen til de to sistnevnte endringene gjerne er noe større. Det som har provosert meg, er hvordan Benestad, filosof Nina Karin Monsen og andre som er motstandere, har forsøkt å skyve barna foran seg i sin argumentasjon. La meg forklare:

Et av de mest brukte argumentene deres mot adopsjonsrett er at barna har krav på en far og en mor. Jeg er uenig, fordi jeg mener det er evnen til å gi kjærlighet som må være avgjørende, ikke kjønnet på omsorgspersonen, men jeg kan lytte til argumentet. Det jeg derimot finner provoserende, er når motstanderne går fra dette argumentet til å nærmest sprenge seg inn i folks familiesfære. Ikke bare kan det oppfattes som en nedvurdering av omsorgsevnen til de mange som idag allerede oppdrar barn i homofile forhold, og som en underkjennelse av den kjærligheten som disse barna får. Enda verre blir det når organisasjoner som Aksjonen Bevar Ekteskapet rykker inn helsides annonser i riksmediene for å spørre framtredende politiker om hvordan de ville ha følt det dersom de ikke hadde hatt en fars- eller morsskikkelse i sin egen oppvekst. Det er både et angrep på privatlivet til de ansvarlige politikerne, og mobbing av barn som lever med homofile foreldre idag. Samme usmakelige virkemidler ble brukt for å kjempe mot kunstig befruktning for lesbiske.

Men ettersom kampen er tapt, er det for framtida kanskje heller de politiske implikasjonene som er mest interessante. Bare Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet stemte samlet mot loven, men det betyr ikke at husfreden er sikret hos alle andre. Den tidvis krakilske, men intellektuelt oppegående tidligere biskop og stortingsrepresentant Per Lønning, har med stor sans for drama annonsert sitt endelige brudd med Høyre, fordi partiet, som fødselshjelper for ekteskapsloven, ikke lenger kan kalles konservativt i hans øyne. Og han har helt rett i at Høyre som regel har stått på feil side i de fleste saker hvor framskritt står mot status quo (eller verre), men for oss som har stor respekt for Høyre som ideparti, er dette et kjærkomment sted i retning et mer verdibevisst liberal-konservativt parti. Mange høyrefolk har konkludert med at diskrimineringen er ulogisk og uakseptabel, og at man, dersom man mener at ekteskapet er den beste og mest stabile familieinstitusjon som finnes, bør forsøke å inkludere flere grupper i den. Jeg er enig med dem.

Men noen borgerlige ønsker sågar at dette vedtaket skal markere et endelig oppbrudd i norsk borgerligeht. To tidligere varaordførere for Kristelig Folkeparti i Kristiansand har tatt til orde for at partiet bør bryte samarbeidet med Høyre, fordi partiet hjalp til med å få vedtatt en lov som etter deres mening undergraver vesentlige samfunnsverdier. Forbildet deres er det såkalte 'Tønsberg-vedtaket' fra tidlig åttitall, som slo fast at KrF ikke kunne sitte i en regjering som administrerte den nye abortloven. Resultatet ble at Willoch på kort sikt måtte danne en mindretallsregjering, men KrF ga opp sitt prinsipielle syn etter noen får år.

KrF-leder Dagfinn Høybråten har klokelig avvist at det blir aktuelt å gjenta blemmen fra Tønsberg denne gangen, selv om han sier seg enig med sine partifeller i sak. Likevel er det ingen tvil om at denne saken sår splid på borgerlig side, og kanskje også markerer et verdifellesskap med FrP, som KrF i de fleste andre saker benekter desperat. Jeg spår ikke noe skisma på borgerlig side, med de liberale Venstre og Høyre på den ene siden, og de konservative KrF og FrP på den andre, men murringen er garantert å fortsette. Problematisk blir det først den dagen de konservative miljøene i de to sistnevnte partiene blir store nok til å diktere betingelsene, men H og V gjør klokt i å passe seg.

Alle vi andre kan foreløpig bare glede oss over utviklingen, og samtidig håpe at KrF ikke kommer til å gjøre en valkampsak av å reversere lovendringene. Det kan bli stygt.