tirsdag 17. juni 2008

Gore støtter Obama

Undertegnede, momentukraten som før eller senere bør sette seg ned og lage en liste over sine egne feilaktige spådommer og opphetede overdrivelser, skal kanskje ikke være den første til å felle bastante dommer over noen som lar seg rive med. Men likevel blir jeg slått av forundring over at pressen gir så mye oppmerksomhet til tidligere visepresident Al Gore, som igår kom ut med sin offisielle støtte til Demokratenes presidentkandidat. Den samme bransjen som stadig unnskylder sin manglende evne til å rapportere saker av virkelig betydning og verdi fordi de ikke har den rette nyhetsmessige verdien, tapetserer nå altså internett- og avissider med stoff om denne helt, helt, helt forventede anbefalingen.

Men hvorfor? Er det fordi de tror at det finnes en stor mengde usikre velgere med dyp respekt for Al Gore, men skepsis til Obama, som nå kommer til å bestemme seg for at partiets kandidat er verdt stemmen deres likevel? Jeg håper det ligger noe mer bak. Man strides fremdeles om hvilken påvirkning slike offentlige anbefalinger faktisk har, men de fleste ser ut til å konkludere med at den er ganske liten. Hvis den er viktig, så er det gjerne i vel så stor grad fordi den generer positiv medieoppmerksomhet, og/eller tar oppmerksomheten bort fra saker som ikke er like fordelaktige for kandidaten. Vi så et klassisk eksempel på dette da tidligere visepresidentkandidat John Edwards kom ut med sin støtte til Obama dagen etter at Illinois-senatoren hadde blitt fullstendig knust av Hillary Clinton i primærvalget i West Virginia. Men Gore og Edwards skiller lag på ett punkt, som bare sørger for å gjøre Gores støtte enda mindre politisk interessant. Edwards ga sitt besyv med mens primærvalgkampen ennå pågikk; Gore ventet til to uker etter at Obama hadde sikret nominasjonen. Ikke akkurat a profile in courage skriver Los Angeles Times, med henvisning til John F. Kennedy klassiske bok om mennesker han beundret.

Dersom Gore hadde ønsket å påvirke utfallet av nominasjonen, kunne han ha kommet med denne erklæringen for lenge siden, mens det ennå var usikkerhet. Gore er stadig en viktig establishmentfigur i partiet, og dersom Gore, for eksempel sammen med tidligere president Jimmy Carter, som erklærte sin støtte på primærvalgkampens avslutningsdag, ha gått ut med felles støtte mens det ennå var usikkert hvem som ville vinne nominasjonen. En Carter/Gore endorsement i februar/mars, mens Clinton slet med å bryte Obamas seiersrekke, kunne sendt et tidlig og tydelig signal om at partieliten så hvilken vei det bar. Heller ikke da ville det handlet så mye om velgerne, som det ville handlet om hans påvirkningskraft overfor superdelegatene. Forskjellen nå er at ingen av delene betyr noe lenger.

Den eneste måten man kan få noe ut av Gores støtteerklæring på, er ved å behandle den mer som indremedisin enn som nyheter. Gore er en elder statesman i partiet, og det er fremdeles mange som lytter til hva han mener (kortslutning skjer først hvis man kopler disse menneskene sammen med den jevne velger), og således kan signalet leses som et forsøk på å samle partiet. Dette forutsetter imidlertid at Gore på et tidligere tidspunkt, og det er det svært få som regner som sannsynlig. Hillary og Gore kjempet begge to om å få være Bill Clintons mest betrodde medstrateg, og det at Gore ofte kom ut som taper, sammenholdt med at Clinton-arven kanskje kan tilskrives noe av skylden for Gores eget nederlag, tilsier at forholdet dem imellom ikke er veldig godt. Da er det mer saft i argumentet om at Gores endorsement kan mobilisere mange av dem som lenge håpet at Gores selv ville bruke Oscaren og Nobelprisen som utskytningsrampe for sin egen presidentkampanje. På den liberale grasrota i partiet er Gore nesten like populær som Clinton og Obama, og energien som er knyttet til hans person kan være god å ha med seg. Men igjen forutsetter dette at Gores anbefaling på en eller annen måte vil være avgjørende for at disse aktivistene nå mobiliserer for Obama. Det er heller ikke spesielt sannsynlig, ettersom partitilhørigheten har en tendens til å stikke dypere jo mer involvert man er i den politiske prosessen.

Så hva står vi igjen med? Pengene, selvfølgelig. Gores standing i partiet gjør ham til en ettertraktet taler og en effektiv pengeinnsamler og valgkampmedarbeider. Uansett om Barack Obama selv er den mest velfinansierte kandidaten i manns mine, skader det aldri å ha enda flere ressurspersoner på laget. Obama øyner en viss mulighet for at han selv kan stå utenfor det offentlige valgkampfinansieringsregimet mens McCain tvinges til rasjonering og begrensning på pengebruk, og da kan det åpne seg en mulighet til simpelthen å kjøpe McCain i senk. Partiets beste pengeinnsamlere kan sørge for at pengebingen til Obama er så full at han kan gå bredt ut med reklame i alle tenkelige svingstater, noe som så vil tvinge McCain til å bruke penger på å forhindre nederlag i stater som han i utgangspunktet er ventet å vinne. Noe av det samme skjedde med Bob Dole mot Bill Clinton i 1996, men da innenfor det offentlige valgkampfinansieringssystemet. Clinton hadde ingen motkandidat, og kunne derfor bruke pengene i primærvalgkampen til å oversvømme landet med positive budskaper om seg selv, og tilsvarende negative om republikanerne. Dole vant på sin side nominasjonen etter å ha brukt nesten alle sine tilgjengelige valgkampmidler i en tidlig fase, noe som gjorde at kampanjen hans var både blakk og i praktisk ute av stand til å svare når Clinton satte inn det kommersielle støtet. Oppfatningen av Dole og partiet hans ble skapt av Clinton, og Dole klarte aldri å reise seg igjen.

Men du forstår sikkert at også dette er en en meget indirekte positiv bieffekt av Gores støtteerklæring. Det viktigste er derfor ikke at Al Gore støtter Barack Obama, men at mediene behandler dette som en nyhet. Det flytter oppmerksomheten fra Obama visepresidentundersøkelsesteam, eller andre mer eller mindre betydningsløse historier, og over til at en respekt person mener Obama vil bli en bra president. Det er kanskje det eneste Obama kan forlange, enn så lenge Gore valgte å følge i Edwards' fotspor, etter strømmen, istedet for å følge John Kerry når han tok en reell politisk risiko (og tapte) for noen måneder siden. Men sin støtte til Obama har de tapende presidentkandidater til felles - endelig.

Ingen kommentarer: