'A third Bush term'

På mange måter er John McCain en utypisk republikaner. Han har et glødende engasjement for handling i klimaspørsmålet, har tatt imot verbal og politisk juling for sin liberale holdning til innvandring, og han har kjempet fram en valgkampfinansieringslov som i alle fall i prinsippet begrenser de sterke økonomiske interessenes innflytelse. Alt dette er beundringsverdig, og kan få mange en demokrat til i det minste å mene at USA ikke vil komme dårlig ut av det, uansett hvem av McCain og Barack Obama som vinner høstens presidentvalg. Men det bør ikke bli avgjørende. Alle disse verdiene vil også gjenspeiles i en Obama-administrasjon. Valgkampen bør stå om forskjellene mellom dem. De siste ukene har blant annet vist at McCain og Obama har grunnleggende forskjellig forståelse av de mest fundamentale verdiene landet deres er bygget på.

Det tydeligste, og mest urovekkende, eksempelet, kom da amerikansk høyesterett før helga avgjorde, med fem (John Paul Stevens, Anthony Kennedy, David Souter, Ruth Bader Ginsburg, Stephen Breyer) mot fire (John Roberts, Antonin Scalia, Clarence Thomas, Sam Alito) at også terrormistenkte på Guantanamo Bay har rett til en åpen rettssak i tråd med de rettsstandarder som tilbys alle andre.. Implisitt i dette ligger at høyesterett underkjenner den juridiske prosessen i de militærtribunalene som Bush-administrasjonen fikk etablert for å omgå den amerikanske grunnlovens påbud om at tiltalte skal ha rett til å føre forsvar for seg selv, og innsyn i dokumenter som kan ha betydning for utfallet av saken.

En kunne kanskje håpe at McCain, som til hans ubestridte ære har vært en sterk pådriver for å forby torturlignende forhørsmetoder både på Guantanamo og ellers, ville anse denne dommen som en naturlig videreføring av denne kampen. Retten til habeas corpus har en like lang i historie i amerikansk rett som forbudet mot cruel and unusual punishment. Men, nei. McCain la seg raskt inn på linje bak den presidenten han for alle praktiske formål er nødt til å distansere seg fra, og hentet fram storslegga. Han sa seg enig med høyesterettens mindretall i at dommen ville gjøre det vanskeligere for USA å beskytte seg mot terrorisme, og kalte den endog for en av de verste dommene som er avsagt i amerikansk historie. Hans nære venn og senatskollega Lindsey Graham spådde på sin side at dette ville utløse en flodbølge av søksmål, og åpnet for å foreslå et grunnlovstillegg som snevrer inn tilgangen på habeas corpus. Skremmende nok vil heller ikke McCain umiddelbart avvise et slikt steg.

Kontrasten til Obamas reaksjon er slående. Illinois-senatoren hyllet dommen som et første på veien tilbake til en nasjon som er basert på rettsstatens prinsipper. Han understreket flere ganger at den oppsatte motsetningen mellom kampen mot terrorisme og en rettferdig og gjennomsiktig rettsprosess er oppkonstruert, og at juridiske krumspring for å begrense habeus corpus er farlig, fordi det kan lede til en prosess hvor den ikke nyter den samme autoritet også i saker som involverer vanlige amerikanere.

Blant annet derfor er det ikke vanskelig å se for seg at dette kan bli en av de underliggende temaene i den forestående vfølealgkampen. Obama vet at å gå til valg på å bevare rettigheter for terrortiltalte neppe er en vinner i seg selv, men det kan oppildne den demokratiske grasrota, samtidig som han kan framstille det som et spørsmål om hvorvidt folk er fornøyde med McCains oppskrift på fire nye år med Bush-linja. Klarer Obama å knyte habeas sammen med ulovlig overvåkning og den stadig utvidede presidentmakten som Bush har stått for, og som McCain tilsynelatende vil gjøre lite for å begrense, vil det i tillegg styrke hans overbyggende budskap om at Washington trenger en forandring som innsideren McCain verken kan eller vil tilby.

Utfordringen ligger i at McCain ser ut til å se et like stort potensiale i å mobilisere sitt partis konservative grunnfjell i denne saken. McCain har kanskje vært en torn i øye når det gjelder Guantanamo tidligere, men han vet samtidig at en valgkamp som dreier seg om sikkerhetsspørsmål og utenrikspoliikk er hans eneste gode mulighet til å vinne. McCain vil hamre herfra til november på at Obama ikke har forstått at verden har forandret seg etter 11. september 2001, og spørre hvorfor velgerne da skal lytte til de andre delene av forandringsbudskapet hans. Selv om denne saken ikke nødvendigvis passer inn i McCains prisme om juridisk aktivisme er det heller ingen tvil om at både McCain og Obama ser store muligheter i å gjøre presidentens rett til å utnevne høyesteretssdommere til en valgkampsak. McCain vet at det er betydelig skepsis til hans sosialkonservative sider på den republikanske grasrota, men ettersom også sikkerhetspolitikken nå er et brennhet tema i så henseende, kan noe av skepsisen fordunste. Likevel satser Obama på at demokratiske velgere frykt for at dommere utnevnt av McCain kan overprøve retten til abort, kombinert med redsel for en ytterligere uthuling av de borgerlige friheter, kan virke mobiliserende.

Uansett bør McCains respons på høyesterettsdommen, og særlig hvis den blir sett i sammenheng med McCains blåstempling av Bushs grådige makttildragelse i spørsmål om for eksempel overvåkning og fangebehandling, medføre en mer kritisk holdning fra både velgere og en nokså servil presse. Barack Obama er nå den eneste kandidaten som ønsker å kombinere nasjonens historiske rettsstatlige forankring med en politikk som øker USAs anseelse og moralske autoritet ellers i verden.